Federal Reserves rentekontrollsystem (del II) – Innføring av renter på overskytende reserver

I den forrige artikkelen gjennomgikk vi Federal Reserves rentekorridorsystem før finanskrisen i 2008 («En detaljert forklaring av Federal Reserves rentekontrollsystem (del I)»). På den tiden, på grunn av den begrensedeReserversom bankene holdt i Federal Reserve, brukte Fed diskonteringsvinduets rente som øvre grense og åpne markedsoperasjoner til å kontrollere den nedre grensen.

Etter finanskrisen i 2008 implementerte imidlertid den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) kvantitative lettelser i stor skala, noe som økte markedslikviditeten betydelig og gjorde rentekorridorsystemet ineffektivt. For å håndtere denne situasjonen innførte den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) rentekorridorsystemet.DISSEs Reserver (IOER) i 2008 som den nye nedre grensen for renter. Denne artikkelen vil analysere dette politiske skiftet i detalj og dets innvirkning på rentekontrollsystemet.

Innføring av renter på overskytende reserver (IOER)

IOER refererer til renten som betales av Federal Reserve på den delen av bankreservene som holdes utover de nødvendige reservene. Før 2008 betalte ikke Federal Reserve renter på bankinnskudd, noe som resulterte i en ineffektiv nedre grense for den amerikanske rentekorridoren, og stolte i stedet på åpne markedsoperasjoner for å kontrollere markedsrentene. Imidlertid undergravde det enestående likviditetsoverskuddet som finanskrisen førte til, effektiviteten av åpne markedsoperasjoner alvorlig, noe som førte til at markedsrentene falt kraftig.

For å motvirke dette introduserte den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) IOER (Investment of Oxide Revenue, IOER) i oktober 2008, med mål om å begrense nedgangen i markedsrentene ved å betale renter til bankene. Når rentene bankene kunne oppnå i markedet falt under IOER, var de mer tilbøyelige til å sette inn overskuddsmidlene sine hos den amerikanske sentralbanken, og dermed opprettholde markedsrentene over IOER-nivået.

Skiftet av IOER: Fra nedre grenseverktøy til øvre grenseverktøy

Selv om dette tiltaket i utgangspunktet lyktes i å dempe den nedadgående trenden i rentene, ble det tydelig at ikke-banklige finansinstitusjoner, som hadde store mengder kontanter og ikke direkte kunne bruke IOER, fortsatte å presse markedsrentene ned, og til slutt brøt IOER-gulvet.

Interessant nok oppdaget den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) at i et miljø med ekstrem likviditet begynte den øvre grensen for renter å fungere som en øvre grense for renter. Når markedet var oversvømt av midler, og bankenes reservebeholdninger i den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) steg kraftig, steg markedsrentene. Bankene tok ut reserver fra den amerikanske sentralbanken og lånte dem ut til høyere markedsrenter, noe som førte til at markedsrentene falt tilbake under den øvre grensen for renter.

Dette fenomenet viste at IOERs rolle som et verktøy for nedre grense ble svekket under forhold med rikelig likviditet, men den inntok utilsiktet rollen som en øvre grense for renten. I desember 2008 justerte den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) rentemålet til 0–0,25 % og satte IOER til den øvre grensen av dette intervallet, noe som ytterligere bekreftet IOERs nye funksjon som en øvre grense innenfor rentekorridoren.

Logikken bak rentekontroll midt i et overskudd av likviditet

Etter hvert som bankenes reservebeholdninger i Federal Reserve økte i været fra rundt 10 milliarder dollar før 2008 til 800 milliarder dollar tidlig i 2009, og til og med nådde 3 billioner dollar i de påfølgende årene, endret logikken bak rentekontroll seg fundamentalt.

Under normale reservenivåer kan IOER effektivt fungere som en nedre grense for renten. I et scenario med overdreven markedslikviditet var imidlertid IOERs innvirkning på å dempe rentefall begrenset.

Når markedsrentene oversteg IOER, ville bankene ta ut reserver fra Federal Reserve og låne dem ut til høyere markedsrenter, noe som økte markedsfondene og førte til at rentene falt. Denne mekanismen forvandlet gradvis IOER til et øvre grenseverktøy for renter, mens den tradisjonelle diskonteringsvindurenten mistet sin dominerende rolle i rentekontrollen.

Markedspåvirkning av IOER: En analogi med svinekjøttmarkedet

For å forklare dette skiftet på en levende måte, kan man vurdere en analogi med «svinekjøttmarkedet»: anta at en svinekjøttfabrikk setter en øvre prisgrense for svinekjøtt på 20 yuan og kontrollerer prisene gjennom markedstilbudet. Når markedstilbudet er for stort, faller svinekjøttprisene, men fabrikken kjøper tilbake svinekjøtt fra visse leverandører til 10 yuan. Markedstilbudet forblir imidlertid overveldende, noe som fører til at prisene fortsetter å falle og til slutt bryter ned 10-yuan-grensen.

Deretter stiger svinekjøttprisene igjen, men uavhengig av markedssvingninger overstiger prisene aldri 10 yuan. Årsaken er at når prisene overstiger 10 yuan, tar svinekjøttselgere tilbake tidligere lagret svinekjøtt fra fabrikken og selger det til høyere priser, noe som stabiliserer prisene. Dette er i likhet med IOERs rolle i finansmarkedene: når markedsrentene stiger over IOER, tar bankene ut reserver fra Federal Reserve og låner dem ut til høyere renter, noe som til slutt presser rentene ned igjen til IOER-nivået.

Konklusjon

Innføringen av renten på overskytende reserver, som opprinnelig var ment som et verktøy for å regulere den nedre grensen innenfor rentekorridoren, fikk gradvis funksjonen til å være en øvre grense midt i overdreven markedslikviditet. Dette skiftet gjenspeiler ikke bare den betydelige virkningen finanskrisen har hatt på pengepolitikken, men markerer også Federal Reserves tilpasning og tilpasning til rentekontroll i den nye normalen.